Da Sylvia mistet synet, mistet hun også barna sine.
Hvis du måtte tilpasse deg det å bli blind i en alder av 20 år, ville du sannsynligvis stole på å få kjærlighet og støtte fra familien din til å møte utfordringen. Men slik gikk det ikke for Sylvia.
“Før jeg ble blind, elsket mannen min meg,” sier hun. “Da jeg ikke kunne se mer, sa han at jeg hadde blitt ubrukelig, og at han måtte amme meg som et barn. Han begynte å mishandle meg, og jeg bestemte meg for å forlate ham.”
Mannen hennes beholdt deres to døtre: Holdninger i Uganda til mennesker med funksjonshemminger medførte at ingen trodde Sylvia ville være i stand til å passe barna sine. Hun ble nektet å besøke dem, og hennes eneste kontakt med barna var en og annen telefonsamtale. “Jeg ba ham ta dem med for å se meg,” sier hun, “men han nektet.”
Det å miste tilgangen til døtrene sine var utrolig vanskelig for Sylvia å forholde seg til. Den eneste kontakten hun fikk var sporadiske telefonsamtaler. Etter hvert som dagene gikk, savnet hun hvert eneste øyeblikk av barndommen deres. Det var ingen andre grunner enn fordommer og diskriminering som gjorde at hun ble frarøvet kontakten med barna. Det finnes ingen ord som kan oppsummere hvor urettferdig det er.
Ikke overraskende mistet Sylvia alt håp. Hun forteller oss at hun flyttet tilbake til foreldrene sine, men tok ingen initiativ for å lete etter jobb. Nå var hun overbevist om at hun var ubrukelig og ikke kunne gjøre noe. Hun oppholdt seg innendørs fordi hun var for redd til å bevege seg ute. Vennene hennes falt også bort, de ville ikke vise seg sammen med henne ute blant andre.
“Han hadde avskrevet meg og min fremtid fordi jeg var blitt blind”
Livet var tøft for Sylvia. En dag ble et lite håp tent: Hun lyttet til radio og hørte at Sightsavers reklamerte for “Connecting the Dots”, et utviklingsprogram som hjelper unge med nedsatt funksjonsevne med å trene opp ferdigheter og finne arbeid. Men ideen ble knust da hun nevnte det begeistret for foreldrene sine.
“Jeg ba faren min ta meg med til Sightsavers-kontoret,” forteller hun. “Men han var motvillig. Han hadde kategorisk avskrevet meg og fremtiden min fordi jeg var blind.”
Foreldrene hennes var skeptiske til programmet. Edith, programleder for Connecting the Dots, forteller oss at holdningen til Sylvias mor var “Hun er blind, det er slutten på henne, hva kan hun gjøre. Disse programmene lyver.”
Men å høre om utviklingsprogrammet hadde plantet et frø i Sylvias sinn. Hun gikk til lederen av lokalsamfunnet. “Jeg fortalte ham om problemene mine,” sier hun, “og han sa: “Jeg tar deg med til Sightsavers i morgen.” Der traff jeg Madame Edith og de andre i staben på kontoret. De sa til meg at jeg skulle lære å gå uten hjelp av andre. Og de fortalte at jeg skulle begynne å produsere gensere.”
Sylvia tilbrakte tre måneder på fagskolen i St Kizito. Her lærte hun å bruke en strikkemaskin. Connecting the Dots hjalp henne å utvikle viktige ferdigheter, som å navigere med en hvit stokk samt å lese og skrive blindeskrift. Hun fikk en arbeidsplass hos en lokal arbeidsgiver, og begynte å tjene litt penger.
Etter å ha begynt å strikke og se hva hun kunne produsere, vokste Sylvias selvtillit enormt. “Jeg sluttet å se på meg selv som en verdiløs person,” forteller hun. Hennes økende selvtillit ble også hjulpet av nye vennskap med andre studenter. Gjennom studiet hadde hun møtt og knyttet seg til Emilly og Jennifer, som hun nå deler felles hjem med.
Hun beskriver hvor godt det fungerer: De tre damene kjenner hverandres styrker og ferdigheter. Emilly, som har en fysisk funksjonshemming, synes det er vanskelig å hente vann, så Sylvia og Jennifer henter vann sammen mens Emilly lager mat. Deretter tar Sylvia oppvasken mens Jennifer mopper gulvene.
For Sylvia har Connecting the Dots ikke bare ført til ferdigheter, vennskap og sysselsetting. Det har også gitt en fornyet følelse av egenverdi og sterk vilje til å bane vei for andre mennesker med nedsatt funksjonsevne – og inspirere dem.
“Det er så mange funksjonshemmede der ute som ikke har fått en sjanse, som er stemmeløse,” sier hun.
“De fleste foreldre føler seg flau over et funksjonshemmet barn, så de skjuler oss for offentligheten. Folk som meg som har utviklet nye ferdigheter blir en sterk stemme om håp til andre funksjonshemmede som er utstøtt og marginalisert.”
“Bare fordi jeg ikke kan gå, eller se eller høre, gjør meg ikke til noe mindre menneske.”
Fordi hun selv ble hjulpet, forteller Sylvia oss, er det å hjelpe andre nå blitt hennes store glede. Drømmen hennes var å starte et liknende treningssted som Lydias, slik at hun kan la andre komme til henne for opplæring på strikkemaskinen. Da vil samfunnet se på henne med respekt, fordi de har sett at blinde mennesker kan trene mennesker med normalt syn.
“Jeg har lært at en funksjonshemmet person kan være like produktiv som alle andre dersom man blir gitt en sjanse,” sier hun. “Dette programmet har reddet meg fra å tigge. Før pleide jeg å tigge om nesten alt. Men med disse ferdighetene kan jeg jobbe og forsørge meg selv. Og det gjør meg veldig glad.”
Det beste av alt er at nå som hun har begynt å jobbe og tjene egne penger, viste Sylvia mannen sin hvor uavhengig hun kan leve, slik at barna hennes kan bo hos henne igjen.
“Han vil bli sjokkert over å se at jeg ikke lenger er kvinnen han pleide å synes synd på. Jeg vil jobbe veldig hardt for å støtte barna mine. ”
Slik har det gått:
Etter møtet vårt med Sylvia i 2015 har hun gått fra seier til seier. Hun bor fortsatt i Masindi-distriktet, hvor hun nå deler hjem med sin yngste datter Reste og bestevenninnen Harriet, som også deltok på treningsprogrammet Connecting the Dots sammen med henne. De to kvinnene jobber begge på en skole tilrettelagt for elever med funksjonshemminger, i tillegg til at de fortsetter å produsere og selge strikkevarer. Sylvias andre datter, Esther, går på kostskole.
Sylvia er fortsatt veldig glad for å ha døtrene tilbake. Hun elsker å jobbe både som strikker og lærer. Arbeidsoppdragene kommer og går, så økonomi er alltid en bekymring, spesielt med skolepenger som må betales. Men hun får det til å fungere.
“Jeg lager fortsatt gensere for salg, det gjør jeg alltid, ” sier hun. I den varme delen av året selger jeg bare noen få stykker, men nå har den våte sesongen startet og da blir det kaldere. Jeg liker å undervise også. Jeg gikk på skolen når jeg ikke visste noe om strikking, og nå liker jeg alltid arbeidet mitt!”
Å få hjelp til å skaffe seg jobb har gitt Sylvia alt hun trenger for å skape en fremtid for både seg selv og barna. På toppen av det er hun leder for sin lokale forening for funksjonshemmede, og kasserer for en lokal småsparer-gruppe. Hun er stolt over historien hennes som viser omverden forskjellen inkludering gjør.
EU-kommisjonen har finansiert det økonomiske utviklingsprogrammet siden 2012, og ytterligere finansiering ble tildelt i august 2017 av britiske Big Lottery Fund. Denne støtten har bidratt til å forandre livene til hundrevis av unge med funksjonshemninger i Uganda.
“Det kan ikke komme lett. Du må kjempe og si ‘jeg kan gjøre disse tingene! Jeg kan klare det. Selv om jeg har en funksjonshemming kan jeg klare alt, og jeg kan bli en leder for andre mennesker’. ”
Les mer om vårt arbeid for å kjemper tropiske sykdommer
Forsømte tropesykdommerFlere historier
Vi skal... sørge for at førskoler er inkluderende
I Malawi jobber vi med partnere for å sikre at små barn med nedsatt funksjonsevne kan lære, leke og utvikle seg sammen med jevnaldrende.
Hvordan Mali overvant tre store utfordringer og eliminerte trakom
Sightsavers’ Boubacar Morou Dicko deler hindringene Mali møtte på veien mot å eliminere trakom, og hvordan landet klarte å overvinne dem.
Trakomeliminering i Benin: “All smerte var borte. Det var som et mirakel!”
Benin er det nyligste landet til å eliminere trakom som fører til blindhet. Her møter vi mennesker som har blitt forvandlet, og de som bidro til å eliminere sykdommen.
