Hvordan gjøre helsetjenester innen seksuell helse inkluderende

Seksuell og reproduktiv helse er en grunnleggende menneskerettighet som alle har krav på. Men for millioner av mennesker med funksjonsnedsettelser blir disse rettighetene rutinemessig ignorert eller nektet.

Globalt har én av fem kvinner en funksjonsnedsettelse, og altfor mange blir fortsatt fratatt kontroll og valgfrihet over egen kropp, seksualitet og muligheten til å stifte familie. Dette må endres.

Det er avgjørende å støtte dialog på tvers av ulike bevegelser for å sikre programmer og helsetjenester som bidrar til inkluderende seksuell/ reproduktiv helse – og rettigheter – for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi oppfordrer givere, myndigheter og andre frivillige organisasjoner til å samarbeide med oss for raskt å bryte ned barrierene, slik at mennesker med funksjonsnedsettelser kan gjøre krav på de grunnleggende rettighetene de har rett på.

Under International Conference on Family Planning (ICFP) i Colombia løftet Sightsavers, sammen med våre partnere fra andre organisasjoner som kjemper for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, frem behovet for å prioritere disses rettigheter i seksuelle- og reproduktive- helseprogrammer og helsefinansiering. Vi fokuserte også på behovet for å sikre deres reelle deltakelse i tilhørende diskusjoner og fora.

Reproduktiv urettferdighet

Mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever uopphørlige reproduktive urettferdigheter. Barrierene de møter spenner fra holdningsmessige til miljømessige og – avgjørende for samtalene våre ved ICFP – institusjonelle.

Holdningsbarrierer omfatter misoppfatninger om at personer med funksjonsnedsettelser ikke har seksuelle relasjoner, diskriminerende forestillinger om at de ikke bør få barn, samt negative holdninger hos helsepersonell. Mange opplever også press eller tvang til å ta imot bestemte helsetjenester. Kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne har betydelig høyere risiko for tvangssterilisering, press til abort og manipulering til bruk av prevensjon – inkludert langtidsvirkende metoder som implantater.

Fysiske barrierer inkluderer mangel på ramper, rullestoler og tilrettelagte sanitæranlegg, samt lange og krevende reiser til helsesentre og familieplanleggingsklinikker. Manglende tilgang til tegnspråktolker og universelt utformet informasjonsmateriell gjør at personer med hørsels- eller synsnedsettelser ofte nektes viktig informasjon om sine seksuelle og reproduktive rettigheter (SRHR).

Institusjonelle barrierer omfatter manglende prioritering av personer med funksjonsnedsettelser i politiske strategier for seksuell og reproduktiv helse. De nevnes ofte kun kort sammen med andre marginaliserte grupper, og funksjonshemmedes rettighetspolitikk dekker sjelden hele bredden av seksuelle og reproduktive rettigheter. Mangelen på data som er delt opp etter funksjonsnedsettelse gjør det også vanskelig for myndigheter og helseaktører å vurdere tilgangen til og bruken av slike tjenester.

Anbefalinger for inkluderende seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

Istedenfor å se inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne som et ‘tillegg’, må vi prioritere deres rettigheter – slik at de får reell kontroll over egen kropp, fruktbarhet og seksualitet.

Anbefalinger til myndigheter, givere og frivillige organisasjoner:

• Integrer og systematiser inkludering i planlegging, gjennomføring og budsjettering. Forplikt dere til at minst 15 % av programmer og midler innen seksuell og reproduktiv helse (SRHR) er inkluderende for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
• Lytt til og involver personer med funksjonsnedsettelser i alle beslutninger som angår deres seksuelle og reproduktive rettigheter, slik at de kan forme nødvendige endringer og prioritere sin seksuelle helse.
• Anerkjenn de særegne utfordringene denne gruppen møter, inkludert historien med eugenikk og risiko for tvang. Programmenes mål bør fokusere på tilgang til tjenester og informasjon, kroppslig autonomi og informerte valg – ikke på prevensjonsbruk. Ensidig fokus på kvantitative mål for prevensjon kan føre til press og tvang, særlig overfor kvinner.
• Gi opplæring og støtte til helsepersonell, også gjennom formell utdanning, for å styrke kunnskap om funksjonsnedsettelser og sikre at alle mottar helsetjenester uten diskriminering og stigma.
• Samle inn og analyser data fordelt på funksjonsnedsettelse for å kunne utvikle bedre politikk og tjenester.

Bevegelsen for reproduktiv rettferdighet har oppnådd imponerende fremskritt. Likevel fører såkalt siloarbeid, kombinert med begrensede ressurser til tverrfaglig samarbeid, til at personer med funksjonsnedsettelser altfor ofte blir glemt.

Skal vi nå globale mål om universell helsedekning og FNs bærekraftsmål, må alle programmer og tjenester innen seksuell og reproduktiv helse være inkluderende og tilgjengelige.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på ICFPs nettsider.